i disse tider er jeg i full gang med konfirmasjonsforberedelser, og det er mer gjøre enn jeg trodde gitt (gulp, tror aldri jeg kommer i mål). I tillegg er jeg sååå stressa oppi hodet mitt at jeg føler jeg ikke helt virker.. vel søndagen kommer om jeg vil eller ikke så det får gå sin gang.. og det går helt bra.
skolen begynte forrige uke, til skrekk og gru for min datter,
som var nødt til å bytte skole enda hun ikke ville, og jeg har skrevet søknader til gud g hvermann i hele sommer (fra før skolen sluttet), selv med eget skriv fra psykolog hjalp det altså ingenting.. fordi vi har flyttet til oslo(Høybråten), og da må de eventuelt kjøpe en skoleplass til henne i Lørenskog.
Alt heter seg skal være så fritt her i Norge, men joggu sa jeg smør... og til barnas beste er visst helt glemt bort når gjelder det offentlige og det de står for.. vel 2 dager etter skolestart var min datter på plass på Haugen, selvom hun ikke hadde lyst.. jeg fulgte henne og hadde gråten i halsen for jeg vet hva hun sliter med.. og hun sa og til meg : mamma, hadde det ikke vært for at jeg sliter og trenger hjelp på skolen så hadde det ikke gjort meg noe å bytte skole.. den hjelpen jeg har fått på Fjellsrud har vært helt utrolig bra men hva skjer nå?? og ja det er sant.. alt vi har bygget opp og slitt som f for i mange år falt endelig på plass pga en viss PPT lærer som jeg ikke kan f fullrost nok, for hun så hva som var greia... Jeg ser for meg at mye av skoleåret går med på å kartlegge, utrede og finne ut, og det er hun ikke tjent med .. hun har vært hjemme pga kvalme en dag til og gikk hjem fordi hun kastet opp dagen etter... hun har gått ned 7 kg på kun kort tid, og jeg som mor har det utrolig vondt for henne, fordi jeg vet hva som plager henne, men jeg får ikke gjort stort.. Men i dag bestemte jeg meg for å bare bytte adresse på henne, så får hun bo borte dette siste året så hun fullfører 10. klasse med bra karakterer og kommer inn på det hun vil når vidregående står for tur. Ettervirkningene av dette får jeg ta når det komer og og den "smellen" jeg får for det, men av hensyn til hennes beste og ve og vel ser jeg ingen annen utvei..
Jeg er oppgitt og lei meg og kan ikke skjønne at det skal være så fryktelig vanskelig å legge ting til rette for de som trenger det og faktisk har et særskilt grunnlag som det så fint heter.. Jeg har sendt brev til skolekontor, skolene utdanningsetaten, ordførere og nå til sist fylkesmann.. men det tar jo sin tid..
og jeg akter ikke lengre se hun har det så vondt.Om dette faller på plass blir kanskje jeg også roligere inni meg, og kan konsentrere meg om litt annet også.. Ting blir veldig på halv tolv når ikke barna mine har det bra... Håper bare bunaden hennes ikke har blitt for stor.. for hun fikk streng beskjed om å ikke gå ned mer når den var ferdig av hun som har sydd den.. så spent på det.... Ser frem til søndag og å se at hun smiler og er fornøyd og glad, samtidig som jeg vet at bak smilet sloss hun med tårene og seg selv... Er fælt at vi i Norges land skal måtte gjøre ting så tungvint og måtte flytte barna fra oss for at de skal ha det bra i hverdagen... Min datter sendte et brev til Kristin Halvorsen, men ikke fått noe svar.. sier litt om politikken her.. de er sååå opptatt av at skolebarna skal ha det bra, og stoppe mobbing etc.... som min datter sa: De skulle gått skolen om igjen i mine sko, så kunne de sett selv hvordan det er!!!
og med et smil må jeg si at jeg er het enig med henne!!!
